Tilknytning handler om et barns naturlige behov for beskyttelse og omsorg og som gjør at vi kan være trygge nok til å utforske og møte verden. Hvordan våre omsorgsgivere møtte oss i vår oppvekst vil påvirke hvordan vi senere i livet ser på oss selv, andre og våre forventninger til verden. Hvis vi lukker eller beskytter oss for mye tør vi ikke alltid vise hvor sårbare eller sterke og flotte vi faktisk er.

Hvis vi har blitt selvkritiske og dømmende av andre kan det være en respons på hvordan foreldrene våre var mot oss, men også hvordan deres foreldre var mot dem. Det er ingen sin feil, og det er viktig å få en dypere forståelse av hvordan alt henger sammen. Fortidens relasjoner og løsninger gjenspeiles i nåtiden og i en mulig fremtid, dersom man ikke tar et oppgjør med dem.

Det finnes 4 grunnleggende tilknytnings mønster:

Trygg tilknytning: Man har et positivt syn på seg selv, komfortabel med intimitet og selvstendighet. Man har tillit til livet og er sensitiv over egne og andres behov. – Jeg er trygg i den jeg er!
Unngående tilknytning: Man har lært å håndtere vanskelige følelser helt selv, blitt selvstendig, men kan undertrykke behov for nærhet og omsorg. - Jeg klarer meg selv.
Ambivalent tilknytning: Utforskning og selvstendighet har ikke blitt oppmuntret. Mor eller far har hatt vanskelig med å slippe oss fri og vi har blitt uselvstendige. - Jeg klarer meg ikke uten deg!
Desorganisert tilknytning: Man har lært at verden er uforutsigbar og uforståelig, og man kan fort bli sint eller lei seg, for så å stivne hvis man får omsorg. - Jeg stoler ikke på noen!

Denne viten kan hjelpe oss å forstå at det er viktig å se bak umiddelbar adferd, og prøve å forstå hvordan han eller hun egentlig opplever verden.