Psykosyntesen ble grunnlagt på begynnelsen av 1900-tallet av den italienske legen Roberto Assagioli.
Han var født i Venezia i 1888. Assagioli ble tidlig identifisert som en av elevene til Sigmund Freud. Som ung student var han medlem i Zurich Freud Society, og skrev sin doktoravhandling om psykoanalyse. Men som C.G. Jung og andre leger fant han dette relativt patologiske menneskesynet begrensende. Assagioli var mer interessert i hva som gjør et menneske levende og kreativt. Han så på sine klienter som grunnleggende friske individer, som tidvis fungerte dårlig.
Freuds og Assagiolis syn sprikte også på andre måter. I et brev til Freud beskrev Assagioli det slik:
”De sier at mennesket er som et hus med en kjeller og et boligplan. I mitt teoretiske hus finnes det ikke bare en kjeller og et boligplan, men også en andreetasje, et loft, et soltak og en heis.”
Det var den åndelige dimensjonen Assagioli henviste til når han beskrev mennesket som et hus også med loft og soltak. Mens Freud kalte sin arbeidsmetode for psykoanalyse (analyse = dele opp, plukke fra hverandre) valgte Assagioli å kalle sitt syn for psykosyntese (syntese = sette/smelte sammen).
Formålet var å skape en holdning som kunne omfatte hele mennesket – både kreativitet, visdom, glede samt drifter og impulser.
Psykosyntesen ble en spirituell og praktisk psykologi og lære, med en visjon om et mer skapende og inkluderende samfunn. En syntese mellom ego og sjel, mellom kropp og ånd, mellom innsikt og handling, mellom mennesker og samfunn, mellom jord og himmel. Å lære mennesker hva som skaper denne syntesen er en av de store oppgavene i Psykosyntese.
Assagioli grunnla Instituto di Psicosintesi 1926 i Firenze. Men først på slutten av 60-tallet begynte hans idéer å få større gjennomslagskraft. Ved sin død i 1974 hadde han fått oppleve at psykosyntesen hadde blitt kjent i store deler av verden og at skoler hadde blitt startet i flere land.